Offisielt så er Grønland en kristent nasjon.
Før kristendommen ble introdusert på 1700 tallet av Hans Egede hadde grønlenderne både en animistisk og shamanistisk tro. Vi ser enda spor av dette både i kultur, tankegang og delvis i religionsblanding.
Bibelen har ikke blitt oversatt til Øst-Grønlandsk, og er kun tilgjengelig på Vest-Grønlandsk. (forskjellen tilsvarer ca. svensk – norsk). Mange kjemper derfor med å forstå det de leser i Bibelen. For de som har tatt imot frelsen i Jesus, oppleves isolasjonen krevende, både i.f.t. bibelforståelsen, og avstand til andre kristne. Det finnes minimal tilgang på kristen litteratur. Den kristne grønlandske radioen er en stor velsignelse for mange, selv om språket som brukes der også bare er vestgrønlandsk. Så med relativt lite bibelkunnskap, og dype indre sår, er det et skrikende stort behov for disippelgjøring. Noen uttrykte det slik: «vi vet bare ikke hvordan vi skal leve…….»
Korttids misjonsteamene som startet å komme i 2005, har fokusert på disse behovene. I årenes løp er det mange som har gitt sine liv til Jesus, og blitt oppmuntret i sin tro. Siden 2015 har det vært et permanent kristent arbeid i byen, og et lite fellesskap vokser frem. I 2018 ble de troende offisielt en del av den grønlandske frikirken INO (Det Nye Livs kirke).
Sammen med den lutherske og den katolske kirke er dette ett av tre registrerte trosamfunn på Grønland.
For første gang er det et vedvarende kristent fellesskap tilgjengelig for folk i byen. Arbeidet har som mål og la folk få bli kjent med Gud. De som har blitt berørt av Guds kjærlighet vitner frimodig om det håpet dette nye livet har gitt dem. Disse vitnesbyrdene spres i byen! Og folk ser at liv forandres til det bedre, og at familiene erfarer legedom og gjenforening. Utviklingen følges med et våkent blikk av de lokale.
Likevel finnes det en begrensning i arbeidet; et sted å møtes!
Alle aktiviteter i dag skjer enten i private hjem, eller på et dagsenter for barn. Det er uforutsigbart hvor ofte dagsenteret for barn er tilgjengelig.
Kapasiteten i de private hjemmene er nå sprengt. Dette begrenser muligheten til å drive barnearbeid, kvinnearbeid, sjelesorg, o.s.v.
